I en norsk studie ble ungdom med kronisk utmattelse behandlet med musikkterapi. Resultatet er en artikkel full av selvmotsigelser og ulogiske slutninger, og som i all hovedsak motbeviser forskernes egne hypoteser og egen konklusjon – helt uten at forskerne selv ser ut til å ha oppdaget det.  

Read English version here:  Curing ME with music? by Nina E. Steinkopf

Nylig publiserte et forskerteam ved Akershus Universitetssykehus en artikkel om et forskningsprosjekt der ungdom med kronisk utmattelse ble behandlet med et mentalt treningsprogram med elementer av kognitiv terapi og musikkterapi.  Hensikten var å se om terapien kunne bedre funksjonsnivået.

Artikkelen:

Det er tre år siden amerikanske helsemyndigheter fjernet rådene om kognitiv adferdsterapi og gradert trening som behandling mot ME. ME-syke har rapportert om null effekt og forverring av metodene i 20-30 år. I denne artikkelen blir det dokumentert, uten at forskerne selv ser ut til å ha oppdaget det.  Her er noen hovedpunkter:

Studien omhandler sykdommen CFS/ME selv om bare 14 % av deltakerne i intervensjonsgruppen tilfredsstilte strenge diagnosekriterier for CFS/ME. Deltakerne var barn og unge mellom 12 og 20 år med langvarig utmattelse etter EBV-infeksjon – kyssesyken. Funksjonsnivået ved baseline var 8000 skritt per dag, nær dobbelt så høyt som ved ME i mild grad.

Studien er basert på en hypotese fra 2007 at CFS/ME er en opphengt stressrespons og at personlighet, følelser og psykologiske traumer bidrar til sykdomsutvikling. Forskerne hevder at kognitiv adferdsterapi og gradert treningsterapi har positiv effekt ved CFS/ME og at det ikke er risiko for bivirkninger. Det er ikke grunnlag i hverken forskningslitteraturen eller i brede pasienterfaringer for en slik påstand.

Hensikten med studien var å se om mental trening med elementer fra kognitiv terapi og musikkterapi kunne bedre funksjonsnivået. Treningsprogrammet har mange likhetstrekk med den pseudovitenskapelige metoden Lightning Process.

Deltakerne og foreldrene deres ble fortalt at personlighet, tanker og følelser påvirker sykdomsutviklingen. De ble informert om viktigheten av – og det ble stilt krav til, motivasjon og økende egeninnsats for å endre «situasjonen». Dette ble underbygget med et vitneutsagn fra en som selv hadde blitt frisk.

«Situasjonen», som var langvarig utmattelse etter en infeksjon, blir av forskerteamet beskrevet som negativ sykdomsadferd, sykdomstilskrivning og «avoidance» – unngåelse. Hypotesen er at dette bidrar til å opprettholde utmattelsen. Foreldrene ble involvert i terapien fordi forskerne mente at foreldres påvirkning kan bidra til å styrke negativ sykdomsatferd og sykdomsattribusjon, som igjen kan ha en negativ innvirkning på prognosen.

Terapien tok sikte på å kontrollere slike negative tanker og følelser som hindrer økt aktivitet. Musikk ble brukt for å fremkalle gode følelser. Terapien ble individuelt tilpasset, og terapeutene visste på forhånd resultatene av omfattende psykologiske tester som var tatt et halvt år tidligere. I løpet av programmet ble fokus rettet mot barnas personlighet, foreldrene og familiedynamikken. Både deltakerne og foreldrene ble dermed implisitt gjort medansvarlige for «situasjonen» og for resultatet av terapien.

Studien rapporterer om kun ett objektivt utfallsmål; antall skritt per dag. Intervensjonsgruppen fikk en markant nedgang på 11 % etter 3 måneder, alternativt 23 % om en annen (per protokoll) beregningsmåte benyttes. Det mentale treningsprogrammet gir ingen økning i målbar aktivitet, tvert om. Resultatene viser en vesentlig reduksjon i objektivt målt aktivitetsnivå, selv hos deltagere som har et betydelig høyere funksjonsnivå enn den jevne ME-syke. Dette overrasket forskerne, men synes ikke å endre konklusjonen, og i å anbefale videre studier. Forskerne hevder det høye frafallet skyldes redsel for skolefravær, og spekulerer i at det reduserte funksjonsnivået skyldes at deltakerne ikke ble behandlet med gradert treningsterapi i tillegg.

Artikkelen definerer «frisk» som et visst fall i subjektivt rapportert utmattelse. Studien konkluderer med 65 % tilfriskning i intervensjonsgruppen etter 15 måneder. Resultatene viser at 8 deltakere ble friske – mot 7 i kontrollgruppen. Samtidig ble noen deltakere i samme gruppe mer deprimert, mer utmattet, fikk mer smerter og et lavere funksjonsnivå. 8 av 21 deltakerne trakk seg underveis. Resultatene av kliniske undersøkelser og sykdomsmarkører ved oppfølging jfr. studieprotokollen, er ikke tatt med i artikkelen.

Antallet «friske» blir oversolgt og negative effekter underkommunisert. Det eneste objektive målepunktet motbeviser forskernes hypotese og artikkelens konklusjon

Representanter fra Recovery Norge var involvert i utformingen av studiedesignet. Organisasjonen ble formelt stiftet i januar 2018. Studiedesignet er datert juni 2015. Organisasjonen som ble startet av bl.a. en gruppe Lightning Process-instruktører, driver markedsføring og lobbyvirksomhet for metoden.

Studierapporten er fagfellevurdert. Den ene vurderingen er gjort av en meningsfelle som er tilknyttet det britiske forskningsmiljøet som det refereres til i studien. Den andre vurderingen er gjort av en IT-forsker som kun har lest abstraktet. Begge mener at konklusjonen er overdrevet.

Selv om resultatene er negative tolker forskerne dem som positive, og mener at studien kan rettferdiggjøre en fullskala klinisk studie.

Studiens resultater motbeviser i hovedsak sine egne hypoteser og konklusjoner om fordelene ved kognitiv og musikkterapi – uten at det blir kommentert i artikkelen. Forskerne søker å bekrefte sin egen hypotese ved å selektivt velge ut resultater, trekke ubegrunnede konklusjoner og overselge disse. Dette er cherry-picking. Studien er enda et eksempel på dårlig forskning som gjenspeiler forskernes forhåndsbestemte psykosomatiske synspunkt, snarere enn en ærlig vitenskapelig undersøkelse.

Denne studien vil sannsynligvis bli referert til av helsemyndighetene. Den kan bli lagt til grunn ved behandlingsanbefalinger, og kan bli brukt i vedtak som gjøres av NAV. Det kan føre til at pasientene blir behandlet med uvirksomme eller skadelige behandlingsmetoder. ME-pasienter fortjener bedre forskning.

Gjennomgang av studien

Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg har vært i kontakt med prosjektleder for studien, prof. Vegard B. B. Wyller. Han sa seg villig til å svare på spørsmål om studien, og fikk samtidig tilbud om å komme med en offentlig kommentar til denne gjennomgangen. Han har foreløpig ikke svart på noen spørsmål.

1. Studien

Artikkelen heter «Kognitiv adferdsterapi kombinert med musikkterapi for kronisk utmattelse etter EBV-infeksjon hos ungdom; en forstudie»:

Cognitive–behavioural therapy combined with music therapy for chronic fatigue following Epstein-Barr virus infection in adolescents: a feasibility study, BMJ Paediatrics Open 2020;4:e000620. doi: 10.1136/bmjpo-2019-000620

Forskerteamet: Sadaf Malik, Tarjei Tørre Asprusten, Maria Pedersen, Julie Mangersnes, Gro Trondalen, Betty van Roy, Eva Skovlund, ledet av Vegard B. B. Wyller. Studien er godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) og finansiert av Akershus universitetssykehus/Helse Sør-Øst.

2. Studiedesign

Deltakerne var 43 barn og ungdom mellom 12 og 20 år som hadde utviklet postinfeksiøs kronisk utmattelse etter en akutt EBV-infeksjon (kyssesyken). Av disse ble 21 deltakere behandlet med terapi over 3 måneder (intervensjonsgruppen), og ble sammenlignet med kontrollgruppen på 22 som ikke fikk behandling. Hensikten med studien var å se om et nylig utviklet mentalt treningsprogram, med elementer fra kognitiv adferdsterapi og musikkterapi, kunne ha positiv effekt. Effekt på symptomer, funksjon og underliggende sykdomsmarkører skulle undersøkes rett etter behandlingsavslutning og 1 år senere.

Prosjektet ble godkjent som en blindet, randomisert kontrollert studie (RCT) med høy effektstyrke. Artikkelen derimot, beskriver en forstudie med lav effektstyrke.

3. Deltakerne

Prosjektet presenteres som en CFS/ME-studie selv om bare et lite antall deltakere hadde denne diagnosen. I artikkelen brukes flere forskjellige sykdomsbetegnelser, og det bidrar til den forvirringen som gjerne oppstår i diskusjoner om ME-forskning.

Artikkelen omtaler Postinfeksiøs kronisk utmattelse, som har diagnosekode 8E49 i WHO sitt diagnosekodesystem IDC-11, og som inkluderer Benign myalgic encephalomyelitis (ME) og Chronic Fatigue Syndrome (CFS). Norske helsemyndigheter bruker benevnelsen CFS/ME og anbefaler Canadakriteriene ved diagnostisering. I intervensjonsgruppen var det kun 14% som tilfredsstilte disse kriteriene.

ME har vært klassifisert som en nevrologisk sykdom av WHO siden 1969. Blant kjernesymptomene er invalidiserende utmattelse, smerter, hjernetåke, overfølsomhet for lys og lyd, ikke-oppfriskende søvn og anstrengelsesutløst symptomforverring (PEM). Utløsende faktor er ofte en infeksjon.

Over hele verden er det publisert tusenvis av forskningsartikler som konsekvent viser avvik i immunforsvaret og i energiproduksjon hos ME-pasienter. For tre år siden fjernet amerikanske helsemyndigheter rådene om kognitiv adferdsterapi og gradert trening som behandling mot ME.

Et typisk kjennetegn ved ME er overfølsomhet for lyd. Det er beskrevet både i Ramsay-kriteriene 1986, i Canadakriteriene 2003, de internasjonale konsensuskriteriene 2011, i IOM-rapporten 2015, Helsedirektoratets veileder for CFS/ME 2015 og i amerikanske helsemyndigheters informasjon om sykdommen pr. 2019.

Pasienter med mild grad av sykdommen kan muligens ha nytte og glede av musikk. For alvorlig- og svært alvorlig ME-syke derimot, kan all lyd – også vakker musikk, gi forverring i sykdommen.

4. Hypotese

Studien er basert på hypotesen at CFS/ME er en opphengt stressrespons, «sustained arousal» og at personlighet, tanker, følelser og livshendelser bidrar til vedvarende sykdom etter EBV-infeksjon.  Teorien er at CFS/ME kan oppstå som et resultat av klassisk og operant betinging; at ME er en form for tillært tilstand/adferd. Det er ikke grunnlag for å si dette om ME definert etter strenge diagnosekriterier.

Deltakerne ble rekruttert fra CEBA-studien som hadde 200 deltakere. Den fant ingen forskjell i score på perfeksjonisme eller psykologiske traumer for de med EBV-infeksjon og de friske kontrollene. Forskerne viser til den amerikanske IOM-rapporten fra 2015. Der står det at ingen andre studier har antydet en høyere rate av barndomstraumer hos de med bekreftet ME/CFS i motsetning til ikke-spesifikk kronisk tretthet. Vegard B. B. Wyller sin egen studie fra 2009 viste heller ingen signifikante psykiatriske eller psykososiale forskjeller mellom utmattede ungdommer med eller uten autonom dysregulering.

5. Bakgrunnsmateriale

I forskningsprotokollen blir det hevdet at «Til tross for sterk forskningsinnsats, har ingen legemidler blitt bevist som gunstige ved CFS/ME. I motsetning til dette tyder bevis på en gunstig effekt av mentale teknikker, og CBT spesielt».

Det stemmer ikke. Det er gjort forsvinnende lite biomedisinsk forskning på ME. Les mer om størrelsen på bevilgede forskningsmidler i USA til ME ift. andre sykdommer her.

Det er heller ikke grunnlag i hverken forskningslitteraturen eller i brede pasienterfaringer for påstanden at: «Kognitiv atferdsterapi (CBT) er effektiv ved kronisk utmattelsessyndrom».

Forfatterne viser til en rekke skandaleomsuste studier som har store metodefeil:

I PACE-studien ble deltagerne betegnet som kurert selv om de hadde dårligere funksjonsnivå ved studieslutt sammenlignet med studiestart. Hypotesen er at ME-pasienter har aktivitetsfobi.

Les mer i Aftenposten: Hjelper kognitiv terapi for ME?

Ved FITNET-studiene var det ingen effekt av intervensjonen ved langtidsoppfølgning, og resultatene som viste at det ikke var noen objektiv bedring, er ikke tatt med i rapporten.

I SMILE-studien ble det ikke brukt objektive endemål. Den har en 3000-ord lang korreksjon pga. brudd på grunnleggende etiske og metodiske prinsipper. Halvparten av deltakerne ble registrert retrospektivt, og endepunktene ble endret midtveis i studien.

Lillebeth Larun sin Cochrane-gjennomgang er revidert flere ganger og er nå under en ny, fullstendig oppdatering.

Det vises også til Bjarte Stubhaug sin kontroversielle studie som hevder å ha kurert 8 av 10 ME-syke på 4 dager, men der det er uvisst om det var ME-syke blant studiedeltakerne.

I disse studiene er det ikke brukt diagnostiske kriteriesett som setter krav til at pasienten har anstrengelsesutløst symptomforverring; Post Exertional Malaise (PEM), eller der PEM er et obligatorisk symptom.  Legger man til grunn Helsedirektoratets og amerikanske helsemyndigheters forutsetning av PEM som kardinalsymptom ved ME, finnes det ingen studier som viser at kognitiv adferdsterapi, gradert treningsbehandling eller liknende intervensjoner er virksomme i behandling av ME.

Les mer i AHRQ rapporten; Diagnosis and Treatment of Myalgic Encephalomyelitis/Chronic Fatigue Syndrome, som sammenfatter disse metodene, og ikke finner effekter i studier med strenge diagnosekriterier.

6. Behandling

Behandlingen var basert på hypotesen at CFS/ME er en opphengt stressrespons, «sustained arousal» og at sykdommen kan oppstå som et resultat av klassisk og operant betinging; at ME er en form for tillært tilstand/adferd. Forskerne mener at det er lite hensiktsmessig å lete etter årsaken til sykdommen, siden pasientene ofte har en tendens til å feiltolke. Viktige elementer i behandlingen var å identifisere og kontrollere negative tanker og følelser.

Intervensjonen bestod av 10 uker med et nylig utviklet mentalt treningsprogram med elementer fra kognitiv adferdsterapi og musikkterapi. Innledningsøkten ble gjennomført av en forsker, en musikkterapeut og en kognitiv terapeut, med både pasienten og foreldre/foresatte til stede. Deltakerne og foreldrene deres fikk psykoedukasjon. Psykoedukasjon er informasjon om psykiske lidelser og hvordan mestre disse bedre. Les mer om psykoedukasjon som behandling ved OUS. Personlige erfaringer ble delt av en ung voksen frivillig pasient som selv hadde blitt frisk fra CFS.

I starten av programmet ble elementer fra musikkterapi brukt for å fremkalle gode følelser. En del av behandlingen besto i visualisering. Forskerne hevder at visualisering har vist seg å ha positiv effekt ved CFS/ME og relaterte tilstander, og viser til en studie som ikke omhandler CFS/ME – men somatiseringslidelser.

Somatiseringslidelse er jfr. psykiater Ulrik Fredrik Malt, en kronisk og invalidiserende psykosomatisk lidelse: «Tidlig traumatisering (seksuelle overgrep, mishandling) kan føre til en somatiseringslidelse i voksen alder. Omkring én av fem med somatiseringslidelse har begrensede intellektuelle ressurser som disponerer for utvikling av somatiseringslidelse».

Det er ikke grunnlag i vitenskapen for å hevde at CFS/ME er en psykisk lidelse eller somatiseringslidelse. Som nevnt i kap. 4 er det heller ingenting som tyder på at CFS/ME-pasienter har en overhyppighet av barndomstraumer. Ved diagnostisering iht. Canadakriteriene må psykiske lidelser være utelukket som årsak til symptomene før diagnosen kan settes. Over hele verden er det publisert tusenvis av forskningsartikler som konsekvent viser avvik i immunforsvaret og i energiproduksjon hos ME-pasienter.

Deltakerne ble fortalt at de hadde evne og mulighet til, og ansvar for selv å påvirke «situasjonen» gjennom egeninnsats. Terapeuten skulle besitte spesialist-autoritet, ha tillit som terapeut, empati, og opprette et tillitsfullt forhold til barna.

«Situasjonen», som var langvarig utmattelse etter EBV-infeksjon, blir beskrevet som negativ sykdomsadferd og sykdomstilskrivning. Redusert aktivitetsnivå som følge av sykdom blir betegnet som «avoidance» – unngåelse av aktivitet – og det blir påstått at dette, etter en tid – vil bidra til å opprettholde utmattelsen.  Barna ble dermed også implisitt gjort ansvarlige for utmattelsen og resultatet av terapien.

Foreldrene ble involvert i terapien fordi forskerne mener at foreldres påvirkning kan bidra til å styrke negativ sykdomsatferd og sykdomsattribusjon, som igjen kan ha en negativ innvirkning på prognosen. Foreldrene ble dermed også implisitt gjort medansvarlige for å bidra til å opprettholde barnas sykdom, og medansvarlige for resultatet av terapien.  Dette kan føre til vesentlige og systematiske skjevheter ved selvrapportering.

Deltakerne hadde fylt ut mange spørreskjema ved inklusjon til en annen studie, CEBA-studien, et halvt år tidligere. I tillegg til spørsmål om kronisk utmattelse og smerter svarte de på spørsmål om bekymringer, søvn, angst og depresjon, sykdomsoppfattelse, perfeksjonisme, livskvalitet, funksjonell funksjonshemming, psykologiske traumer og vansker med å sette ord på tanker og følelser. De gjennomførte også en full IQ-test. Resultatene ble brukt i terapien. I det 4. møtet, med barn, foreldre og 2 terapeuter til stede, ble pasienten og familien kartlagt. Terapeutens oppgave er beskrevet slik:

«Før samtalen er mye informasjon om pasienten allerede kjent fra spørreskjemaene (særlig angst, depresjon, soveproblemer, problemer med utøvende funksjoner (oppmerksomhet, arbeidsminne), perfeksjonisme og bekymringer). Bruk denne og anamnestisk informasjon for å lage et grunnlag for individuell tilpasset behandling i resten av behandlingsprogrammet. Gå over begrunnelsen igjen og prøv å etablere en felles forståelse. Fokus på å bygge allianser – lage gode rammer for læring».

Pasientene måtte være motivert for å arbeide med å identifisere negative tankemønstre, praktisere teknikker for å stoppe slike tanker, og i økende graad jobbe med sykdomsadferden.

I hele opplegget ligger en klar forventning til at den syke skal bli bedre. Ikke overraskende rapporterer en del det på noen områder, selv om resultatene er sammensatte og den objektive testen (skrittmåling) viser noe annet. Dette er et fenomen kjent som “pleasing’, at man i spørreundersøkelser gir det svaret som man tror intervjuer vil ha. I slike studier hvor man opparbeider en god relasjon til respondent – som her er lettpåvirkelige barn og unge, vil man være svært sårbar for slik systematisk skjevhet.

7. Alternativbehandling

Behandlingsmanualen viser at terapien har mange fellestrekk med alternativmetoden Lightning Process (LP). LP handler i stor grad om at man skal ta kontroll på tanker og følelser, og ansvar for egen helse og tilfriskning. Første del av LP-kurset er psykoedukasjon: at tanker, følelser og atferd påvirker kroppen. Metoden går i grove trekk ut på å gjøre valg: Når deltakerne får symptomer skal de bli bevisst på tanker og følelser: at de er på vei ned i grøfta. Så skal de si Stopp! – ta kontroll, og deretter gjøre et valg: De skal velge grøfta, eller velge å snu tankegangen og dermed få det livet de elsker. Deltakerne må være motiverte, de må ville bli friske, og være villig til selv å gjøre en innsats. Viktige elementer er motivasjon og å tro at man kan lykkes. Deltakerne skal fortelle seg selv og andre at de er blitt friske. Kurset kan også omfatte foreldre og deres påvirkning.

VG: LP-instruktør mener at: Flere barn kan bli friske om foreldrene klarer å snu blikket fra barnas symptomer til egen frykt og fortvilelse.

Sadaf Malik, en av terapeutene i studien, var observatør på LP-kurs i september 2014. Hun anbefaler LP:  Aftenposten: Psykiater fikk etikk-klage fra pasientforening, rådet for legeetikk ga psykiateren ros.

Prosjektleder Vegard B. B. Wyller, har lenge anbefalt at barn med CFS/ME behandles med LP: NRK: 13-åring forsøkte selvmord etter ME-kurs.

8. Resultater

Ved baseline hadde deltakerne ca. 8000 skritt per dag. Til sammenligning hadde deltakerne i en annen CFS/ME-studie fra samme forskermiljø, 4500 skritt per dag. Antallet skritt falt til 6200 i løpet av behandlingsperioden og den negative effekten vedvarte.

Subjektive målepunkter er upålitelige, spesielt når hensikten med studien er å endre deltakernes oppfatning av egen sykdom. Resultatene viser at endringene ved de subjektive endepunktene er marginale. I intervensjonsgruppen ble utmattelse redusert med 3% og PEM ble redusert med 10% i løpet av behandlingsperioden. Trenden var lik kontrollgruppens ved 15 måneders oppfølging.

Smerter økte i intervensjonsgruppen etter 15 måneder, men gikk ned i kontrollgruppen.  Etter tre måneder økte depresjon i intervensjonsgruppen, men gikk ned i kontrollgruppen.

9. Negativ effekt

Iht. artikkelens tabell 5 var det 27% av deltakerne i intervensjonsgruppen som var mer deprimert ved tre måneders oppfølging enn ved oppstart. I kontrollgruppen gjaldt dette kun 5%.  23% av deltakerne i intervensjonsgruppen var mer deprimert ved 15 måneders oppfølging enn ved oppstart. I kontrollgruppen gjaldt dette 0%.

Til tross for at 38% av deltakerne trakk seg fra studien, til tross for at noen deltakere i intervensjonsgruppen ble mer deprimert, mer utmattet, fikk mer smerter og et lavere funksjonsnivå – konkluderes det med at ingen skadelige effekter ble registrert.

Forskerne ble overrasket over at aktivitetsnivået ble redusert, og spekulerer i om det kan skyldes at deltakerne ikke ble behandlet med gradert treningsterapi i tillegg.

«…… gradert treningsterapi (GET) har i seg selv vist å ha gunstig effekt ved CFS……Vårt mentale treningsprogram inneholdt ikke dette elementet, noe som kan forklare hvorfor fysisk aktivitet til vår overraskelse faktisk hadde en tendens til å avta i intervensjonsgruppen i løpet av behandlingsperioden» (min oversettelse).

Det er ikke grunnlag ut fra forskningsstudier og brede pasientundersøkelser for å påstå at den type terapi har positiv effekt ved CFS/ME, jfr. kap. 5. Tvert imot er velkjent at gradert treningsterapi kan være svært skadelig ved ME. Amerikanske helsemyndigheter har fjernet rådene om denne type behandling.

I stedet for å vurdere om årsaken til den negative utviklingen kunne være selve terapien, vurderer forskerne om årsaken var at deltakerne ikke ble behandlet med enda mer terapi.

10. Tilfriskning

«Frisk» regnes som et visst fall i score på subjektivt målt utmattelse. I artikkelen står det at «Etter 15 måneders oppfølging var det en trend mot høyere tilfriskningsgrad i intervensjonsgruppen (62% mot 37%)». Dette er for så vidt riktig, men prosentandelen blir høy fordi 38 % av deltakere trakk seg.  Tabell 4 viser at:

Etter tre måneder var 3 i intervensjonsgruppen blitt friske, og 4 i kontrollgruppen.

Etter 15 måneder var 8 i intervensjonsgruppen blitt friske, og 7 i kontrollgruppen.

Ved baseline var det 21 deltakere i intervensjonsgruppen og 22 i kontrollgruppen. Artikkelen gir ingen informasjon om de 8 i intervensjonsgruppen som trakk seg underveis.

Forskjellene er marginale og kan like gjerne ha vært tilfeldige. Pasientene fikk opplæring i hvordan de skulle tolke symptomene og hvordan de skulle tolke sykdomsforverring. Det er kanskje litt av forklaringen på hvorfor noen har svart at de ble friske – til tross for at målinger viser at det kanskje ikke stemmer.

Tallene må ses i lys av at 38% i intervensjonsgruppen trakk seg fra studien, og at noen deltakere i samme gruppe ble mer deprimert, mer utmattet, fikk mer smerter og et lavere funksjonsnivå.  Resultatet blir oversolgt ved at kun ett av de subjektive målene er tatt med. Resultatene ville blitt mer presise dersom forskerne også tok med i beregningen resultatene av biomarkører og kliniske undersøkelser ved oppfølging.

11. Sekundære endepunkt

Ifølge prosjektbeskrivelsen var det en rekke fysiologiske og biologiske prøver som skulle tas før og etter behandling. I endringssøknad til REK fra mars 2018 står det at: «Vi undersøker effekt på både symptomer (utmattelse), funksjon (antall skritt) og underliggende sykdomsmarkører (immunfunksjon, nervefunksjon osv.) rett etter behandlingsavslutning og 1 år senere.»  Ifølge protokollen skulle pasientene undersøkes grundig i uke 12 i et utredningsprogram identisk med det som ble utført ved inkludering:

Biomarkører: plasma-katekolaminer, urin-kortisol/kreatinin-ratio, cytokiner, NK-celler og genuttrykksprofiler. Autonom kardiovaskulær kontroll: hjertefrekvenser og blodtrykksrespons i stående stilling. Kognisjoner/nevrobiologi: Arbeidsminne, kognitiv hemming samt MR-undersøkelse av hjernen.

Resultatene av disse undersøkelsene ved oppfølging er ikke gjengitt i artikkelen. Det er avgjørende for studiens troverdighet å ta objektive tester både før og etter, siden målet med terapien er å endre kursdeltakernes tanker, følelser og adferd – og dermed også funksjonsnivå.

12. Frafall

8 av 21 deltakerne i intervensjonsgruppen trakk seg fra studien.  Forskerne hevder det høye frafallet skyldes redsel for skolefravær. I artikkelen er det ikke vurdert om ungdommene – med tanke på effekten av terapien og de forventningene og ansvaret som ble pålagt dem, kan ha skyldt på skolefravær for å være høflige.

Det er heller ikke rapportert, noe som det ofte gjøres i vitenskapelige studier – om gruppen som falt fra skiller seg fra gruppen som fortsatt var igjen i studien.

13. Konklusjoner og anbefalinger

Resultatene motbeviser hypotesen. Likevel konkluderer forskerne med at en intervensjonsstudie synes akseptabel for deltakerne og at «tendensene til positiv effekt på pasientenes symptomer og tilfriskning kan rettferdiggjøre en fullskala klinisk studie».

14. Brukermedvirkning

I protokollen står det at ME-foreningen/MENIN skulle medvirke. I artikkelen står det at representanter for organisasjonen Recovery Norge (RN) var involvert i utformingen av studien.  RN ble etablert i september 2017 og formelt stiftet i januar 2018. Studiedesignet er fra juni 2015.

RN er en interesseorganisasjon for alternativbehandlere, som under dekke av å være «brukerorganisasjon» markedsfører Lightning Process og driver lobbyvirksomhet ved hjelp av fornøyde kunder.  Organisasjonen ble startet av bl.a. en rekke LP-instruktører, og hevder at sykdommen kan helbredes ved hjelp av å endre tanker, følelser, adferd og relasjoner. Det er rundt 10.000 ME-syke i Norge. Norge ME-forening har 5000 medlemmer. Per desember 2019 hadde RN 181 medlemmer, og er ikke representative for pasientpopulasjonen.

15. Fagfellevurdering

Det er gjort to fagfellevurderinger. Den ene er av prof. Maria Loades. Hun tilhører det britiske forskermiljøet som det refereres til i artikkelen og protokollen, og som har samme tilnærming til sykdommen som forfatterne. Det ville vært hensiktsmessig å få studierapporten vurdert av nøytrale fagfeller.

Den andre vurderingen er av Jeremy Miles, en IT-forsker ved Google som kun har lest abstraktet. Han skriver (fritt oversatt): “Konklusjonen i abstraktet er overvurdert, etter min mening.»

16. Vurdering

Forskningens oppgave er falsifisering; å forsøke å motbevise egne hypoteser. Artikkelen er en god illustrasjon på det motsatte; forskere som selektivt plukker resultater for å underbygge sine egne hypoteser. Resultatet er en studie full av selvmotsigelser og ulogiske slutninger, og som i all hovedsak motbeviser egne hypoteser og egen konklusjon. Tilnærmingen kan minne om victim-blaming, og er spesielt alvorlig siden positiv effekt av behandlingen ikke bare uteble – men fordi ungdommene opplevde en vedvarende forverring.

Hva gjør det med lettpåvirkelige syke barn og unge når de blir fortalt at sykdommen deres egentlig er psykisk – og at de selv har ansvar for å bli friske? Hvordan opplevde foreldrene å bli medansvarlige for tilfriskning, og å bidra til «negativ sykdomsadferd»? Hvordan opplevde deltakerne og foreldrene det, når de trodde barna skulle få behandling med musikkterapi – og oppdaget at fokus ble rettet mot dem personlig, mot foreldrene og familiedynamikken?

ME-syke har rapportert om null effekt og forverring av kognitiv- og gradert treningsterapi i årevis. I denne artikkelen blir det dokumentert, helt uten at forskerne selv ser ut til å ha oppdaget det.  ME-pasienter fortjener bedre forskning.

Skrevet av Nina E. Steinkopf, tidl. HMS- og Kvalitetsdirektør i internasjonal petroleumsvirksomhet, nå; ME-syk og skribent

Aktuelle dokumenter:

Malik S, Asprusten TT, Pedersen M, et al. Cognitive–behavioural therapy combined with music therapy for chronic fatigue following Epstein-Barr virus infection in adolescents: a feasibility study. BMJ Paediatrics Open 2020;4:e000620. doi: 10.1136/bmjpo-2019-000620

Protokoll: Mental training for chronic fatigue syndrome (CFS/ME) following EBV infection in adolescents: a randomised controlled trial

Mental intervention for chronic fatigue syndrome (CSF/ME) following acute Epstein-Barr virus infection – Treatment manual for the intervention part of the CEBA-project

Statistical analysis plan – CEBA part 2

CEBA-studien: Pedersen M, Asprusten T, Godang K, et al. Predictors of chronic fatigue in adolescents six months after acute Epstein-Barr virus infection: A prospective cohort study. Brain, Behavior, and Immunity 2019;75 org/10.1016/j.bbi.2018.09.023

Revidert 24.10.2020: Samtidig ble [noen] deltakere i intervensjonsgruppen mer deprimert, mer utmattet, fikk mer smerter og et lavere funksjonsnivå.