Det var en mandag at jeg knakk sammen på jobben. Da hadde jeg følt meg skikkelig dårlig i flere måneder og tatt av flere kilo de siste par ukene. Da jeg fortalte legen om de symptomene jeg hadde ble det raskt slått fast at jeg led av «stress». Legen forklarte at psykiske plager ofte fører til fysiske symptomer, han kalte det psyko-somatisk. Jeg ble sykemeldt og den foreskrevne behandlingen bestod bl.a. av å gå turer. -«Opp og gå!» sa legen. Det var mange som var enige; det å gå turer er jo god medisin? Jeg er glad i naturen og her hvor jeg bor er det vakkert landskap i alle retninger.
Så jeg fant frem tur-skoene. Jeg gikk lengre og lengre for hver gang, og satte meg stadig nye mål. Jeg gikk til jeg fikk blodsmak i munnen, 3 – 4 ganger i uken. Jeg presset på og tenkte at nå skal jeg jammen bli sprek!
Etter noen måneder slo det meg at jeg ikke følte meg bedre. Jeg kunne gå flere kilometer – og burde vel snart føle meg litt opplagt? Ingen av symptomene forsvant, tvert imot, jeg følte meg bare verre.
Nå er ikke jeg typen som gir opp så lett, heller ikke ville jeg at noen skulle tro at jeg var lat. Så jeg fortsatte å gå turer. Jeg passet alltid på å ha med mobilen i tilfelle jeg måtte ringe etter hjelp – fordi jeg var så ustø på beina at jeg var redd for å falle og skade meg. Jeg begynte å ta pauser, jeg satte meg ned og «nøt utsikten» mens jeg ventet på at hjertetbanken skulle roe seg. Men etterhvert ble pausene lengre.
Jeg drøftet det med legen og bad om å få tatt flere blodprøver. Alle prøvene var fine, så jeg fortsatte å gå. Helt til den siste turen. Jeg hadde ikke gått mer enn 300 meter før meg måtte legge meg ned for å hvile. Jeg ble liggende så lenge at jeg til slutt ble iskald. De 300 metrene tilbake var bare grusomme, jeg følte jeg holdt på å besvime.
Tilbake hos legen insisterte jeg på at det var noe fysisk som feilte meg. Da slo han prøvesvarene i bordet og ble rett og slett sint. -«Alle prøvene er fine ser du jo! Det er psykisk!»
Forvirringen var total. Det eneste jeg visste var at jeg ikke orket å gå flere turer. Kroppen streiket, og det nyttet ikke lenger å være viljesterk. Sinnet fra legen hjalp ikke heller.

I desperasjon tok jeg kontakt med en som driver med alternativ medisin. Han stilte en diagnose som satte meg på sporet. Kort tid etter fikk jeg riktig diagnose av en lege som selv har hatt ME og han forklarte hvorfor jeg hadde blitt verre. Da hadde jeg gått turer i ett år.

Nå har jeg lært å lytte til kroppen. Det hender at jeg er ute i naturen, men jeg går ikke. Jeg rusler. Og tar pauser, lange pauser. På en god dag klarer jeg kanskje 200 meter før kroppen sier stopp. Og da stopper jeg.

Yang Zhu