En ny, nederlandsk metaanalyse hevder kognitiv atferdsterapi kan være fordelaktig for pasienter med ME. Metaanalysen har ingen verdi, sier Jørn Tore Haugen.
Studien ble publisert i Psychological Medicine forrige uke. Haugen, som er sivilingieniør og ME-pasient har analysert studien og er lite imponert:
• Blant forfatterne av metastudien er H. Knoop og G. Bleijenberg. I samtlige 8 studier inkludert i metastudien er H. Knoop og/eller G. Bleijenberg forfattere eller medforfattere. Metaanalysen er med andre ord en evaluering av seg selv, og er ikke overraskende lite selvkritisk.
• 7 av 8 inkluderte studier i metaanalysen benytter subjektive primære endepunktsmål.
• Alle inkluderte studier i metaanalysen benytter en eller annen form for venteliste som kontrollgruppe (en bruker usual care, men det er også en form for venteliste).
• Samtlige 8 studier i metaanalysen benytter diagnosekriterier (CDC/Fukuda) som ikke har PEM (anstrengelsesutløst sykdomsforverring) som obligatorisk symptom. Helsedirektoratet definerer PEM som kardinalsymptomet ved ME.
• Ingen av de 8 studiene i metaanalysen benytter blinding.
H. Knoop og G. Bleijenberg har laget en studie de kaller en metaanalyse som kun inneholder studier de selv har vært delaktige i, altså en øvelse for anerkjennelse av eget arbeid. De 8 studiene inkludert i metaanalysen er så svakt designet at de knapt har noen vitenskapelig verdi.
I sum har denne metaanalysen ingen verdi, skriver Haugen.
Forsker og professor i psykologi Silje Endresen Reme ved Universitetet i Oslo derimot, uttaler til Psykologisk.no at «Dette er en solid og viktig studie».
ME-pasient Sissel Sunde er uenig og viser til de britiske helsemyndighetenes vurdering:
«Dette er ikke en studie med nye funn, men en metaanalyse som er basert på de samme forskernes studier i perioden 2001 til 2018. Disse er allerede nedgradert til å ha lav og svært lav kvalitet av britiske helsemyndigheter (NICE) grunnet subjektive utfallsmål, manglende binding, og bruk av diagnosekriterier som ikke krever kardinalsymptomet PEM.».
David Tuller ved University of California, Berkeley Center for Global Public Health har også analysert den nederlandske metastudien og kaller den «a piece of crap.».
Skrevet av
Nina E. Steinkopf
Tidl. HMS- og Kvalitetsdirektør
Nå: ME-pasient og skribent
MElivet 
Jeg regner med at du har lest psykologi-serien på forskning.no https://forskning.no/helse-hjernen-psykologi/det-teoretiske-grunnlaget-for-psykologien-vakler-ingen-vet-om-teoriene-er-riktige/2236631 som radbrekker forskningen innen psykologi/psykiatri. Jeg kommenterte rundt dette også på Sissel Sunde sitt blogginnlegg 26 september.
Jeg tror det er viktig å møte LP-kvakksalverne med samme mynt i tillegg til det du allerede har gjort en fantastisk jobb på i utrolig mange år. Nemlig å angripe deres legitimitet.
Ta dette eksemplet: https://forskning.no/psykiske-lidelser-psykologi/dag-wollebaek-gikk-inn-i-teoriene-bak-psykologisk-behandling-jeg-har-kastet-bort-nok-tid-pa-a-ga-i-terapi/2239242.
Dag Wollebæk gikk inn i teoriene bak psykologisk behandling:
– Jeg har kastet bort nok tid på å gå i terapi
Møtet med mange ulike psykoterapeuter fikk Dag Wollebæk til å dykke ned i forskningen på psykologi. Det han fant, imponerte ham ikke. I dag har han gitt opp all psykologisk behandling.
LP er en psykologisk behandling, og denne type behandling settes det nå svært sterke spørsmålstegn ved fra både psykologer/psykiatere og forskningen generelt.
Hvorfor er det da slik al LP er så vidunderlig forskjellig fra disse?
Eksempel på kritikk:
Addressing the theory crisis in psychology:
https://link.springer.com/article/10.3758/s13423-019-01645-2
A problem in theory:
https://www.nature.com/articles/s41562-018-0522-1
Fra denne artikkelen:
https://forskning.no/helse-psykologi/noe-er-galt-i-forskningen-pa-psykologi/2236339
«I 2022 kom psykologiprofessor Gerald Haeffel med en innstendig oppfordring til sine kollegaer verden over:
Nå må vi forskere innen psykologi bli lei av å vinne hver gang!
Haeffel refererte blant annet til en ny undersøkelse som viste at 96 prosent av studiene innen psykologi konkluderte med at hypotesen stemte.
Det er ikke bra.
For når forskere nesten alltid har rett, er det ikke et tegn på at de er geniale. Det er i stedet et urovekkende hint om at noe er galt med studiene.»
Vi må rett og slett synliggjøre den manglende legitimiteten psykologien har fått, da den grunnleggende rigger studier til å passe med hypoteser, og omtrent alle studier uten unntak ikke kan replikeres (les LP studiene er aldri replikert av uavhengige forskning).
Vi må møte LP-menigheten med ikke å fanges av deres mediestrategi, men introdusere retorikk som spenner bena under deres legitimitet. Da må de fokusere på to hester samtidig, og pasientgruppen kan komme bedre ut av det ved at de er en undergruppe av en enorm gruppe som behandles av psykologiske/biopsykososiale metoder som ikke har legitimitet pga. manglede uavhengig verifisering. Vi må tvinge de ut i en forklaring på hva som skiller de fra psykologien/psykiatrien. Blir jo treff midt i magen for de som er psykologer i LP-menigheten, og det er jo hele poenget. Men de er tilpasningsdyktige, og kan fort skifte ut psykologer, med andre titler, men vi må pushe på at det ikke endrer den manglende legitimiteten i det de selger.
LikerLiker
Når jeg titter på denne artikkelen ser jeg en del merkelige metodologiske valg som er gjort i denne meta-analysen, som burde være nok til å gjøre den uavhengige observatør litt skeptisk til disse resultatene.
Det er f.eks. interessant å merke seg at en studie som blir publisert i dag, altså ca. en og en halv måned unna 2024, bare velger å analysere resultater fra studier som ble publisert fram til 2018. Fra 2018 og frem til i dag er det jo fem år hvor det har blitt publisert mange resultater fra kliniske studier på CBT for ME, og hvorfor ikke da inkludere disse i analysen?
Kanskje det kan ha noe med å gjøre at mye av de mindre gunstige resultatene er blitt publisert nettopp i dette tidsintervallet og at konklusjonen hvis disse hadde blitt inkludert da kanskje ikke hadde blitt så positiv? F.eks. CBT+musikkterapi-studien til Wyller et. al., som ikke fant noen effekt, annet enn at de som fikk intervensjonen ble mindre aktive (noe som var det motsatte av det de forsøkte å oppnå).
Forfatterne av denne analysen har også beleilig nok hoppet over de publiserte analysene foretatt av uavhengige forskere som har kommet til andre konklusjoner på de samme datamaterialene som de selv har brukt. Selv om det virker som om disse studiene også ville oppfylle inklusjonskriteriene, sånn som forskerne beskriver dem i metodedelen av artikkelen. Merkelige greier.
I forfatterne av denne studiens favør kan man i hvert fall si at de er ærlige om at denne typen studiedesign har en ikke ubetydelig risiko for bias. De skriver selv vedrørende dette: «In a risk of bias analysis, four studies were classified as having ‘some concerns’ with respect to risk of bias, three as ‘high risk of bias’, and one could not be assessed as the outcome paper has not been published yet (van der Schaaf et al., Reference van der Schaaf, Schmits, Roerink, Geurts, Toni, Roelofs and Knoop 2015).»
Og senere skriver de: «Another limitation is that none of the included studies were rated as having a low risk of bias.»
De er altså åpne på at dette metodologisk sett ikke er veldig solide studier, selv om jeg hadde savnet at de reflekterte mer rundt de praktiske implikasjonene av dette.
Det er også interessant å merke seg at CBT-tilhengerne generelt ikke reflekterer rundt det interessante funnet som har dukket opp i de senere år, nemlig tidsperspektivet – hvorvidt en eventuell effekt holder seg over tid.
Det ser ut som om eventuelle forskjeller mellom de som får CBT og de som ikke gjør det nesten alltid er visket ut når man tester pasientene igjen etter to år. Er ikke dette litt interessant? Det betyr altså at hvis man tar resultatene for god fisk, og at det faktisk er en reell effekt av CBT for ME på kort sikt, så har de pasientene som har fått dette relativt sett dårligere utvikling, sammenliknet med de som ikke har fått det, i de to påfølgende årene etter måling av resultatet. Hvis ikke hadde ikke de som ikke fikk intervensjonen kunnet tatt dem igjen i oppfølgingsstudiene. Hva sier dette oss da, mon tro?
Men tilbake igjen til denne studien, konklusjonen vi kan trekke fra denne studien er: Forskere som allerede er overbevist om at CBT for ME er effektivt klarer å lage og få publisert en metaanalyse som tilsynelatende støtter denne posisjonen. Men de har tatt en del merkelige valg som har påvirket hvilke studier som ble inkludert i analysen, og dermed også etter alt å dømme har påvirket hvilke konklusjoner man kommer fram til. Så jeg vil ikke si vi egentlig har blitt så mye klokere av denne analysen.
LikerLiker
Tilbaketråkk: ME-livets årskavalkade 2023 | MElivet