Det som ikke snakkes om….

….før det har gått over.

Jippi! Hun har klart å pusse tenne hver dag i over en uke! Kan det bety at hun er i ferd med å bli frisk? Hun øyner håp i hver minste forbedring og daglig tannpuss er et stort steg fremover. Hun vil så gjerne dele gleden men…da vil de jo forstå at hun ikke har pusset tennene hver dag på aldri så lang tid… det er jo ekkelt…. Hun velger å tie om det.

Alle de gangene hun har vært så dårlig og tenkt at det er ikke sikkert hun våkner i morgen…det er kanskje grenser for hvor mye kroppen hennes tåler… Kanskje hadde det vært like greit å slippe å våkne…Men det finnes ingen hjelp å få så hun tier om det.

Hun er ute av huset for første gang på flere uker og treffer en bekjent. På spørsmål om hvordan hun har det smiler hun og sier: «Takk, ikke så verst». Hun orker ikke å involvere andre i sannheten, oppdage at de ikke forstår og høre på «gode råd». Sammenligningen av livene deres blir uansett for brutal for dem begge – så hun tier om det.

Det er flaut å innrømme at det sosiale livet hennes for det meste foregår på nettet. Men, det er et vindu ut til verden, alltid tilgjengelig og helt uten lyd. Hun sitter på sidelinjen og ser venner leve livet sitt slik hun gjorde. Noen klager med store bokstaver over de mest banale ting og hva kan hun si…..hun lar det være.

Nå skal det kuttes i uføretrygden og hun kunne sagt mangt og mye om det så mye hun har bidratt med til statskassen men inni seg er hun flau og skamfull over å være prisgitt denne ordningen – som skal ivareta de svakeste i samfunnet. De svakeste. Om hun skriver hva hun mener om det på facebook vet hun at de gamle kollegene hennes leser det og hun orker ikke at de skal vite…. Så hun tier.

Hun leser om medpasienter som forteller om hvordan livet forandret seg etter de ble rammet av alvorlig sykdom. Tårene triller når hun oppdager hvor fælt de har det. Så oppdager hun at hun har det like fælt selv. Hun tar seg sammen og nekter å la selvmedlidenheten ta over.

Hun kikker bort på mannen sin. Klippen i livet. Hun vet han er bekymret. Hun vet han savner den tiden hun var frisk og den hun var før sykdommen rammet. Hun vil ikke rippe opp i såre følelser og snakker om noe annet.

Nå har det store forskningsprosjektet startet. Flere med-pasienter skriver at de er valgt ut til å delta. Hun er så glad – både for at studien endelig er i gang og at noen av dem hun kjenner får bli med. Hun er virkelig glad på deres vegne og ønsker lykke til – dette er håpet for fremtiden for veldig mange ME-pasienter. Samtidig kjenner hun et bittelite stikk i hjertet; hun ble ikke valgt ut likevel, hun kan slutte å sjekke postkassen. Skuffelsen får utløp når hun er helt alene.

Disse tingene blir det nok lettere å snakke om når alt det vonde kommer på avstand og livet blir normalt igjen.

Når det har gått over.

10 tanker på “Det som ikke snakkes om….

  1. Så inderlig sårt og dessverre alt for gjenkjennbart.
    Men det er god trøst å vite at jeg ikke er alene.
    ❤️

  2. Dette er livet som mange der ute trenger å få et innblikk i – og de siste ukene så vet vi også at mange politikere i sær trenger en større innblikk i virkeligheten!

    Takk for at du deler! ❤ og jeg deler disse kloke ord videre!

  3. Så sant! Det er så sant! Man må skjule sannheten om hvor ille man har det,- etterpå kan man si hvordan det var….Jeg er breddfull av tanker etter å ha lest dette. Du sa det for meg! Takk….

  4. Kjære MElivet!
    Dette var sterkt og sårt å se på trykk.
    Kjenner meg så altfor godt igjen i beskrivelsen.
    En gang var vel de fleste av oss opptatte av å prøve å forklare.
    Etterhvert blir vi tause.
    Etterhvert er det ingen som spør.
    Etterhvert må du erkjenne at dette ER livet ditt.
    Og slik vil det kanskje bli, -alltid.

    Så blir man nødt til å lære å leve dette slags livet, -så godt som man kan…
    En varm hilsen og klem til mine medpasienter.

    • Takk for kloke tanker og klem Randi.

      Det kan være en lang vei til erkjennelse og aksept for situasjonen.
      Jeg tror nok dessverre mange bruker energi på hva andre måtte tenke og mene, det er kanskje heller ikke så unaturlig i en sårbar situasjon.
      Men håpet – det må vi aldri miste 🙂

      God klem til deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s