Det tok henholdsvis ett år og et halvt år å få innsyn i to dokumenter ved Oslo universitetssykehus. Det er et demokratisk problem.
Innsynskrav I
Det ene innsynskravet ble sendt til Oslo universitetssykehus, OUS i oktober 2024. Innsynskravet, som gjaldt svarene på en spørreundersøkelse, ble avslått, påklaget og avslått igjen. Saken ble oversendt Helse- og omsorgsdepartementet, trenert og til slutt klaget inn til Sivilombudet. Da gikk saken en ny klagerunde. Advokaten ved OUS argumenterte for at siden det var andre helseinstanser som hadde besvart spørreundersøkelsen måtte svarene regnes som interne og dermed kunne de unntas offentlighet.
Det er absurd påstand at korrespondanse mellom alle instanser som faller inn under begrepet «helsetjenesten» skal kunne regnes som internt.
Helse- og omsorgsdepartementet opprettholdt at det måtte gis innsyn.
Innsyn ble gitt i november 2025. Dokumentet er på 84 sider. Det er scannet som pdf og tekst og tall ligger vannrett.
Selve saken om innsynskravet har nå rundt 45 dokumenter og er journalført i OUS sin postjournal som «pasientdokumentasjon». Den er unntatt offentlighet jfr. Offentleglova §13 jf. Forvaltningsloven §13 selv om jeg som har søkt innsyn aldri har vært pasient der.
Innsynskrav II
Den andre innsynsbegjæringen ble sendt til OUS i mars 2025 og gjaldt en forskningsprotokoll og søknad om etisk forhåndsgodkjenning. Dette er dokumenter som skal sendes til de Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, REK, for å få forskningsprosjekter godkjent. Avslaget ble begrunnet med at dokumentene ikke var utarbeidet ennå. Jeg bad om å få de tilsendt så snart de var utarbeidet. Det fikk jeg ikke.
Da jeg purret 18. august 2025 avslo OUS kravet og begrunnet med at siden REK ikke hadde gitt noen tilbakemelding på prosjektet så var det ingenting å gi innsyn i enda.
Fakta er at protokollens versjon 4 var ferdig utarbeidet 8. juni og at søknad om etisk godkjenning ble sendt fra OUS til REK den 10. juni 2025. REK behandlet OUS sin søknad 21. august 2025.
Avslaget på innsynskravet ble påklaget og saken gikk til Helse- og omsorgsdepartementet.
OUS svarte på klagen – ikke på epost men via Digipost 15. september og opprettholdt at det ikke fantes noe å søke innsyn i. Blank løgn der altså.
Departementet la til grunn at dokumentene eksisterte og påla OUS å oversende dem.
Den 26. september gav OUS innsyn i REKs vedtak (datert 19. september) samt en nyere versjon av forskningsprotokollen. Selve søknaden var unntatt med henvisning til Offentleglova § 26 fjerde ledd.
Dette ble påklaget. OUS avslo klagen og begrunnet med at søknaden «kan anses å inneholde forretningshemmeligheter».
Saken gikk til departementet som svarte at «Departementet ønsker i så fall at det redegjøres for hvordan innsyn kan føre til et eventuelt økonomisk tap» og bad OUS behandle klagen igjen. Det gjorde de, og i november gav de innsyn i både søknad og riktig utgave av protokollen.
Det er mulig at jeg kommer tilbake til selve innholdet i disse dokumentene ved en annen anledning. Jeg skriver dette for å belyse hvor krevende det kan være å begjære innsyn i dokumenter og hvor mange ulike parter som blir involvert fordi de avslår krav om innsyn i det som åpenbart skal være tilgjengelig. Avslag og trenering gir også inntrykk av forsøk på å skjule noe.
Sivilombudet
Begge innsynskravene ble sendt OUS etter Sivilombudets uttalelse om «Saksbehandlingstid og innhold i avslag etter offentleglova».
Ombudet påpekte i april 2024 at OUS «må organisere arbeidet slik at offentleglovas krav ivaretas ved at innsynskravene og innsynsklagesakene behandles «utan ugrunna opphald». Ombudet ba OUS vurdere om det bør igangsettes tiltak for å sikre at offentleglovas frister overholdes ved alle klinikker.». Dette har tilsynelatende ikke skjedd.
«Innsynsretten er en av de viktigste grunnsteinene for demokratiet. Den er nedfelt i Grunnlovens kapittel om menneskerettigheter. I Grunnloven § 100 om ytringsfrihet står det i femte ledd:
«Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.»
Retten til innsyn i saksdokumenter og til å delta i debatt kalles offentlighetsprinsippet. Innsynsretten skal bidra til at borgerne får tilstrekkelig, relevant og god informasjon om saker som behandles og avgjøres av myndighetene.
Informasjon og åpenhet er nødvendig for å engasjere og aktivisere borgerne. Innsynsretten gir også borgerne mulighet til å gjøre sitt syn gjeldende overfor myndighetene på et informert grunnlag. Innsynsretten er viktig for tilliten borgerne har til forvaltningsorganene og avgjørelsene de tar. Den bidrar til at saker blir tilstrekkelig opplyst, at avgjørelser er i tråd med gjeldende regelverk og til å hindre usaklig forskjellsbehandling. Korrupsjon, kritikkverdige forhold og systemmangler kan avdekkes og forhindres gjennom innsyn. Innsynsretten er derfor også et viktig verktøy for journalister og folk generelt for å kontrollere myndighetsutøvelsen og forvaltningens virksomhet.».
.
Skrevet av
Nina E. Steinkopf
Tidl. HMS- og Kvalitetsdirektør
Nå; ME-pasient og skribent
MElivet 