På Helsenorge.no er det et eget skjema der man kan melde om bivirkninger av legemidler og vaksiner.
Dette kan gi helsemyndighetene «ny kunnskap om hvordan bivirkninger påvirker pasienters legemiddelbruk og livskvalitet.».
Meldinger sendes til Bivirkningsregisteret; et nasjonalt helseregister som inneholder meldinger om mistenkte bivirkninger av legemidler fra helsepersonell, pasienter og pårørende i Norge.
Registeret skal bidra til sikker og effektiv legemiddelbruk gjennom fortløpende og systematisk innsamling og analyse av bivirkningsmeldinger. Bivirkningsregisteret skal ivareta pasientsikkerheten ved å:
- Avdekke mistanke om uventede, nye eller alvorlige bivirkninger så raskt som mulig
- Bidra til å etablere årsakssammenheng mellom legemiddel og mulig bivirkning
- Identifisere risikogrupper for bivirkninger.
Det finnes ikke et tilsvarende system for å melde om bivirkninger av psykologisk behandling.
Helsenorge.no svarer ikke på hvorfor det er slik, men skriver i en epost at «På generell basis så bør de som opplever dette ta dette opp med sin behandler.».
Ifølge Forskning.no finnes det ingen krav om å registrere bivirkninger eller uheldige utfall av psykoterapi. Les mer: «Mellom 5 og 10 prosent blir sykere etter å ha snakket med psykolog».
Dette reiser flere spørsmål.
Hvordan får myndighetene informasjon om bivirkninger av psykologisk behandling når det kun er den enkelte behandler som evt. får tilbakemelding?
Dersom det bare er behandleren som får melding, hvordan kan myndighetene, som i stor grad betaler for behandlingen, kartlegge i hvilken grad behandlingen har effekt?
Ett eksempel på negativ effekt av psykologisk behandling er metodene som ofte benyttes ved ME, myalgisk encefalopati; kognitiv adferdsterapi; KAT og gradert treningsbehandling; GET.
Disse metodene er blitt brukt som kurativ behandling mot sykdommen i 40 år. Fremdeles hevdes det at metodene har positiv effekt, og fremdeles er det ingenting som tyder på at det stemmer. Tver imot viser stadig mer forskning at KAT er ineffektivt og at GET gjør pasientene sykere. Les mer her: GET and CBT are ineffective or cause harm in ME-patients.
Dette blir ikke fanget opp av myndighetene. Dermed blir stadig flere ME-pasienter utsatt for de samme, skadelige metodene, uten at effekten blir kjent, og uten et system å melde til.
Hvordan skal man lære hvis man ikke spør om tilbakemelding?
Er det ikke på tide å få et system for å melde om bivirkninger av psykologisk behandling også?
Skrevet av
Nina E. Steinkopf
Tidl. HMS- og Kvalitetsdirektør
Nå; ME-syk og skribent
MElivet 
Viktig problemstilling du løfter her, Nina. Jeg har tenkt på akkurat dette før. Det er en merkelig og litt inkonsekvent holdning mange i det psykosomatiske miljøet har til psykologiske intervensjoner. For på den ene siden har man full tiltro til at psykologiske og atferdsmessige intervensjoner kan påvirke fysiologiske prosesser i kroppen på en positiv måte. Man aksepterer altså premisset om tanker og atferd har stor innflytelse over kroppen fullt og helt her. Samtidig er det svært liten grad av anerkjennelse av at behandlingsstrategier som dette potensielt kan ha negative konsekvenser. Ellers i medisinen er mantraet; «Alt som har en effekt, kan også ha en bivirkning». Dette er en etablert sannhet og noe de færreste vil krangle på, så lenge det er snakk om medisiner. Men når man snakker om psykologiske intervensjoner, er det akkurat som om denne bevisstheten bare ikke eksisterer. Det er interessant, fordi Kennair (ja, samme Kennair som er prosjektleder for LP-studien), har faktisk skrevet en bok om akkurat dette kalt; «Skadelige samtaler – myten om bivirkningsfri terapi».
Det er litt fascinerende å se hvordan Kennair har respondert på kritikken om at LP kan være skadelig, sammenliknet med hvordan han er ellers i forhold til kritikk av psykologisk behandling. Generelt sett er han veldig åpen for at psykologisk behandling kan være negativt også, og han har argumentert for at dette er veldig underkommunisert. Samtidig, når han blir møtt av ME-pasienter som sier akkurat dette i møte med hans eget forskningsprosjekt, går han automatisk i skyttergraven og begynner å plaffe løs på de som sier det. Med svakt begrunnede og veldig bombastiske påstander om «et emosjonelt opprør» og «vitenskapsfiendtlig aktivisme». Jeg tenker denne oppsiktsvekkende reaksjonen hans er et fascinerende eksempel på hvor flink Live Landmark (og miljøet rundt henne) er til å utdefinere og ødelegge troverdigheten til de ME-pasientene som sier ifra om forverring av opplegget hennes. Fordi når man ser hvor forskjellig Kennair oppfører seg mot ME-pasienter som sier ifra, kontra andre pasienter som sier akkurat det samme, så ser man jo at det er noe som ikke stemmer. Når andre pasienter sier ifra er reaksjonen hans ganske reflektert, ydmyk og klok; «vi må være villig til å gå inn i oss selv som psykologer og åpne oss for at det vi gjør i beste mening, også kan ha negative effekter». Mens når ME-pasienter sier ifra om akkurat det samme, blir han svært provosert og som en slags ryggmargsrefleks utdefineres bare all kritikk, uten at man en gang tar seg tiden til å lese hva den faktisk går ut på, og tenke om det kan være noe i det.
Det sier på mange måter noe om hvordan dynamikken på ME-feltet er, og hvor mye mindre ME-pasienter lyttes til enn stort sett alle andre pasientgrupper. Hvordan flere år med systematisk jobbing med konstruksjonen av narrativet om «den anti-vitenskapelige og trakasserende ME-aktivisten» har lykkes i å skade omdømmet til ME-syke i den grad at de systematisk ikke lyttes til. Dette unyanserte og destruktive narrativet har vært svært ødeleggende og polariserende for hele feltet. Pasienter som er frustrerte og (med rette) ikke føler seg hørt, vil reagere med å bli enda mer frustrerte. Dette vil igjen skape mer aversjon mot pasientgruppen i et helsevesen som allerede er «primet» mot å tenke på pasientgruppen som vanskelig og irrasjonell. Når pasientene på sin side merker denne motstanden og mistenksomheten hos helsevesenet, vil de oppleve seg enda mer frustrerte og føle seg enda mer misforstått.
Så får du en ond sirkel av pasienter som har lite tillit til tjenesten, og en tjeneste som man heller ikke kan si at er spesielt villige til å gjøre tingene som kunne forbedret forholdet. Dermed viderefører man istedenfor denne destruktive dynamikken, heller enn å bedre relasjonene og jobbe seg frem til et bedre samarbeidsklima. Man kan beskrive det som har skjedd på ME-feltet som et slags sammenbrudd av den terapeutiske alliansen mellom behandlerne og pasientene på makronivået. Man er vant til å tenke på den terapeutiske alliansen som noe som eksisterer på mikronivå mellom en pasient og en behandler, men man kan jo også bruke begrepet på makronivået, og se på relasjonen mellom pasientgruppen sett under ett og behandlerne sett under ett.
Jeg tenker at de i helsevesenet som har misbrukt sin stilling til å spre det destruktive narrativet om «den irasjonelle og antivitenskapelige ME-aktivisten», som man ikke skal lytte til eller ta på alvor, på et tidspunkt må få noen konsekvenser for denne atferden. Når man har en destruktiv konflikt på et område, burde jo ikke helsepersonell handle på en måte som heller bensin på bålet. De burde jo da enten jobbe for å bedre samarbeidsklimaet, eller hvis de ikke er villig til det, i det minste unngå å forringe det ytterligere. Etter hvert håper jeg det kommer et slags etterspill her. Hvis man skal kunne komme seg videre, og lære noe av denne bedrøvelige og fastlåste konflikten, er nok det helt nødvendig.
LikerLikt av 1 person