ME-pasienter verden over jubler. Endelig er ME-gåten løst.

Overraskende nok er det en fotballspiller, Arild Berg, som har løst gåten. Og behandlingen er overraskende enkel: ME-pasienter må slutte å begeistre seg over fotball og begynne å anstrenge seg litt.

Det er ennå usikkert om alvorlighetsgraden av sykdommen har sammenheng med hvor mye man begeistrer seg over fotball – f.eks. har undertegnede vært alvorlig rammet i 5 år og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har ikke tenkt på fotball mer enn tre ganger de siste 10 årene. Andre som er mildere rammet har vært begeistret over fotball langt oftere. Det er mulig det er selve begeistringen som fører til ME og da har jeg nok mer på samvittigheten.

Det utrolige med dette gjennombruddet er at Arild Berg ikke har medisinsk utdannelse. Og til tross for dette har han helbredet et titalls mennesker.
De vitenskapelige metodene hans har vært noe «alternative». Men han har altså forsket på seg selv og sånt blir man jo ekspert av. Han er nå en av kun to ME-eksperter i hele Norge.

Hvilke diagnosekriterier han legger til grunn for sin forskning er uvisst, men det er ikke så nøye. Vegard Bruun Wyller som har forsket på ME minst like lenge som Berg syns nok ikke heller det er så viktig med diagnosekriterier. Wyller lærte av noen psykiatere på 90-tallet at ME-pasienter har en spesiell type personlighet og det stemmer jo. Det samme har de som lider av Multippel Sklerose. Og folk med krøller selvsagt. Psyke og soma henger jo sammen.

At forskjellige diagnosekriterier også gir forskjellige prevalenstall er uvesentlig i denne sammenheng. Om det er 0,02 % eller 0,2 % av befolkningen som rammes er en bagatell. For hva betyr vel en null fra eller til? Null er null.

Preben Aavitsland som i årevis har hatt det morsomt med å opplyse at Lars Monsen ikke har «ekte borrelia» reagerer nå med all rett på de som mener at Arild Berg ikke kan ha hatt «ekte ME».

Ja, for Berg har jo hatt «ekte ME» – ingen tvil om det. For selv om kardinalsymptomet ved ME er Post Exertional Malaise – anstrengelsesutløst sykdomsfølelse – så har han altså blitt frisk ved nettopp å anstrenge seg. Gradvis økende anstrengelser. Snakker vi her om et mirakel? Berg har ikke tatt stilling til om det å runke i en bønneklut også kan ha hatt innvirkning på helbredelsen, men det er jo en nærliggende tanke.

Preben lo jo også godt da han sørget for at svineinfluensavaksinen ble distribuert. Heldigvis var det ikke mer enn rundt 90 barn som fikk narkolepsi av den. De ler sikkert de godt også.

Klippet fra Fædrelandsvennen, lørdag 29. juni 2013

Vår alles kjære Live Landmark, mentaltrener og journalist som lever fett på å lære folk å tenke seg friske har også endelig fått bekreftet sine teorier. Hennes hjerte blør for de barna som er rammet av ME. Hvor mye hjertet hennes blør for den gutten som forsøkte å ta livet sitt på grunn av et kurs hos henne er uklart. Heldigvis er hun god på å takle kritiske røster. Som f.eks. da en ung mann skrev en kronikk i Aftenposten om hvordan unge ME-pasienter opplever å bli feilbehandlet. Da gjør Live Landmark det eneste rette: hun er nedlatende mot forfatteren og klandrer foreldrene.

All ære til hjertevarme, rike Live!

At de studiene som konkluderer med at Lightning Process hjelper ved ME er pinlig dårlig konstruert gir Live den fulle rett til å kreve at kritikere holder seg på et høyere vitenskapelig nivå. De er jammen ikke snaue disse seks professorene som uttaler seg. Hvem tror de at de er? Hva har vel de å stille opp med mot en mentaltrener!?

Den undersøkelsen gjort blant 1100 ME-pasienter som viste at 50 % ble verre eller mye verre av Lightning Process feier vi galant under teppet.

Ja, for hvorfor skal man egentlig høre på erfaringer fra pasienter og pårørende? Syke folk kan umulig vite hva som er best for dem – de er tross alt syke. Erfaringsbasert kunnskap er helt irrelevant i ME-sammenheng.

Og de som sier de ikke kjenner seg igjen i sykdomsbeskrivelsen til Berg og Wyller viser bare hvor skrullete de egentlig er. «ME-talibanere» er så absolutt beskrivende for de som mener at gradvis økende aktivitet har gjort dem sykere. For hvor er motivasjonen da – når de blir verre?

Det er for øvrig lite som kan måle seg med den lykkefølelsen det gir når venner og bekjente ivrig opplyser om at man kan bli frisk fra ME ved å tenke annerledes og ved å anstrenge seg litt. Arild Berg har gjort det – da kan du også. Det er virkelig så enkelt.

Berg benytter også anledningen til å minne oss ME-pasienter på hvor heldige vi tross alt er. Ja, for hvem i all verden ville vært ME’en foruten…. Sykdom og Nav byr på mye mer verdifull erfaring enn utdannelse og samvær med venner. Mye mer.

Nå kan barnevernet fortsette å hente de barna som ikke snur tankegangen sin, fysj for noen foreldre de har.

Jeg vil herved rette en stor takk til de som nå har løst ME-gåten.

Dette er virkelig en Nobel-pris verdig!