Psyk?

For en tid tilbake gikk jeg til legen fordi jeg hadde hatt kraftige anfall med hjertebank og ujevne hjerteslag i flere måneder. Etter et par uker fikk jeg en Holter-måler som var koblet til i flere døgn. Senere, på sykehuset, ble jeg testet på ergometersykkel og hjertet mitt ble sjekket med ultralyd. Det var en hjertespesialist som tolket resultatene og han fant ingenting galt med hjertet mitt. «Du har et friskt og sterkt hjerte» sa han. Hvorfor har jeg sånn hjertebank da? spurte jeg. «Tja, det er i alle fall ikke noe fysisk så da må det jo være psykisk da…?» sa han og la hodet litt på skakke mens han smilte medfølende.

Hjertet banket fremdeles på veien hjem fra sykehuset. Vel hjemme bar det rett på Google for å søke på psykiske diagnoser som innebar hjertebank. Etter grundige søk fant jeg svaret: jeg hadde angst. ANGST.
Hva hadde jeg angst for? Tja, det visste jeg ikke. Jeg var i grunnen ikke redd for så mye men jeg forstod det slik at angst kan oppstå ut av det blå og uten en åpenbar grunn så jeg slo meg til ro med det. Jeg hadde fått angst.

Så kom den dagen da jeg kollapset på jobben og gikk til legen. Jeg hadde følt meg dårlig i lengre tid, fått massevis av symptomer som kom snikende; ble mer og mer sliten og til slutt orket ikke kroppen mer. Jeg gråt mine modige tårer hos legen; jeg følte at jeg tapte, jeg måtte kaste inn håndkleet. Jeg, som ikke hadde vært borte fra jobben en eneste dag på årevis – jeg følte at jeg sviktet. Legen mente at jeg var stresset og deprimert så han sykemeldte meg i 2 uker. Da jeg kom tilbake var jeg like sliten og legen anbefalte meg å ta lykkepiller. Jeg takket høflig nei fordi jeg følte meg ikke deprimert og fordi jeg er skeptisk til lykkepiller. Les hvorfor her.
Jeg fikk 2 nye uker med sykemelding men var like utmattet. På nytt ble jeg anbefalt lykkepiller og i tillegg fikk jeg beskjed om at det var viktig å trene. Trening hjelper mot stress og angst. Jeg takket nei til lykkepillene nok en gang men gikk i gang med trening. Dette var nok veien å gå for å bli frisk og komme tilbake til jobb.

Men jeg ble ikke bedre. Listen over symptomer var oppe i 19. Jeg gav listen til legen og han sendte meg til psykolog. Jeg skulle behandles for angst og depresjon. «Nå blir jeg nok bedre» tenkte jeg, og brettet ut hele sjela mi til psykologen. Jeg fikk hjemmelekser og lærte pusteteknikker og gikk virkelig inn for oppgaven. Da jeg hadde gått igjennom alle vonde opplevelser fra fortiden og virkelig fått ryddet opp i arkivet regnet jeg med at jeg skulle kunne begynne på jobb igjen. Men nei. Jeg følte meg fremdeles helt elendig og det slo meg at egentlig var jeg verre enn den dagen jeg ble sykemeldt. Kunne det være fysisk likevel? Jeg hadde jo tross alt 19 fysiske symptomer….

Da jeg nevnte for legen at jeg trodde det måtte være noe fysisk forklarte han meg sammenhengen mellom psyken og fysiske symptomer, psyko-somatisk kalte han det. Nok engang anbefalte han meg lykkepiller. Jeg drøftet dette med psykologen men han var klar; «Dersom du tar lykkepiller er det ingen vits å komme hit. Lykkepiller legger lokk på følelsene.» Jeg valgte å la pillene være.

Månedene gikk. Sommeren var mannen min og jeg på noen dagers bilferie. Jeg sov for det meste. Den siste dagen tenkte jeg at nå må jeg jo gjøre noe hyggelig så jeg gikk på shopping. Etter èn time var jeg fullstendig utkjørt og husker nesten ikke noe av de følgende dagene. Jeg nevnte dette for legen min og spurte igjen om det kunne være noe fysisk. «Nei!» sa han og ble streng i stemmen, «Du har angst!»

Men jeg var ikke lenger så sikker på det. Jeg hadde gått til psykolog og visste at jeg ikke var deprimert. Jeg var lei meg fordi jeg savnet jobben min, men det er ikke det samme som å være deprimert. Jeg hadde hjertebank men det var ikke ensbetydende med at jeg hadde angst. Jeg måtte løfte blikket og se det hele i en større sammenheng. Jeg gikk tilbake til Google. Sjekket opp alle de andre symptomene, søkte på sammenfallende symptomer og etter litt fant jeg frem til diagnosen hvor alt stemte. Absolutt alt falt på plass da jeg fant Canada-kriteriene for ME. Like etter bestilte jeg time hos en privatpraktiserende lege som hadde spesialisert seg på ME. Vi snakket i over en time og han var ikke i tvil om diagnosen. Da jeg spurte om hva som var årsaken til ME forklarte han sammenhengen mellom psykisk stress og fysiske symptomer. Psyko-somatisk kalte han det. Dette hadde han forsket på i mange år.

Ok, etter ett års sykemelding hadde jeg endelig fått riktig diagnose. Jeg forstod nå hvorfor jeg ikke ble bedre av å trene. Men; psykisk?? Jeg følte meg fremdeles ikke deprimert, og skilsmissen for 17 år siden (som spesialisten mente var årsaken til at jeg fikk ME) hadde jeg gjort meg ferdig med for mange, mange år siden. Jeg har vel egentlig aldri vært så lykkelig og fornøyd med livet mitt som da jeg ble syk. Jeg var lykkelig gift og stortrivdes på jobben. En bekjent mente at kanskje den psykiske reaksjonen på vonde opplevelser kom da alt hadde falt på plass i livet mitt? At nå var det rom for reaksjonen…? At jeg ble syk fordi jeg var lykkelig? Fysiske symptomer på grunn av psykiske reaksjoner for noe som skjedde for 17 år siden??? Hm…

Etter hvert ble det tydelig for psykologen også at jeg hverken hadde angst eller depresjon. Vi snakket om forskjellen på depresjon og sorg-reaksjon. At man kan bli trist fordi livet blir snudd på hodet men det betyr ikke at man er deprimert. Og hvem har vel gått igjennom livet uten å få seg en trøkk iblant? En annen ME-spesialist forklarer det slik: «Dersom du spør syke mennesker hva de skal gjøre når de blir friske vil de som er deprimert ikke ha noe godt svar å gi – mens de som ikke er deprimert sannsynligvis har en lang liste.» Akkurat dette var veldig klargjørende for meg – listen min var nemlig veldig lang.

Så; jeg har altså ME men jeg har ingen psykiske lidelser. Det har vært en lang vei å gå for å få rett diagnose.
Tankene går tilbake til hjertespesialisten. Han som ikke fant noe galt med hjertet mitt. Hans kunnskaper og metoder var utilstrekkelige. I stedet for å innrømme det gav han meg en psykisk diagnose. Fastlegens manglende kunnskaper om ME som gav meg en psykisk diagnose. Jeg lurer på hvor mange andre der ute som er feilaktig diagnostisert.

blogg_bilde

8 tanker på “Psyk?

  1. Så godt skrevet! Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver og har selv vært igjennom samme runde, men for meg tok det 2 år. Man kan jo bli rar i hodet når alle sier at det kun er psykisk.

  2. Enig med de andre; veldig godt skrevet og tusen takk for masse god informasjon!

    Ønsker deg alt godt og en fabelaktig god kroppslig fremgang.

  3. Hårreisende historie! Det skal bli en skammens dag når biomarkører er klar og legene må si unnskyld for overtrampene. Jeg liker (i min naivitet:p) å tro at det er mangel på kunnskap som gjør at såpass mange har blitt og blir feildiagnostisert. Samtidig ser man jo både leger OG ME-sentre på sykehus som har en psykosomatisk tilnærming til det hele. Flaut og utrolig uheldig!

    Har du fremdeles POTS? Eller har pulsen roet seg med årene?

    Utrolig flott blogg du har!:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s